Høvik Verk, tidligere Høvik Glassverk
For å se bilder og mer informasjon om hver enkelt av de gamle bygningene som er vist ovenfor, kan man gå til nestøverste kart på startside og klikke på markørene som står der.
Høvik Verk var opprinnelig et glassverk for produksjon av ølflasker, anlagt i 1855 av engelskmannen Thomas Graham Smyth. Det norskproduserte ølet kunne etter hvert måle seg med det importerte, og produksjonen i landet økte. Da ble det et stort behov for flasker.
Smyth hadde kjøpt området Høvikstranden som opprinnelig var en del av Høvik Søndre. Det ble bygget en glasshytte med åtte smeltepotter der 16 mann kunne arbeide. Både råvarer og ferdigvarer kunne fraktes sjøveien, etter hvert også med jernbanen. Virksomheten ble imidlertid nedlagt etter et par år. Flaskene hadde en skitten farge, og var av dårlig kvalitet.
Eiendommen ble først solgt videre til Alexander Bisset. Senere, i 1859, ble den solgt til et nystiftet selskap, Høvik Glasværks Interessentskap, under ledelse av den engelske generalkonsul i Norge J. R. Crowe. Skotten Robert Watson var leder av byggearbeidet og senere av glassproduksjonen. Det ble reist en ny glasshytte med en pipe som var 35 meter høy. Det ble også bygget tre arbeiderboliger.
Eierne av Hadeland, Hurdal og Biri glassverk, enkefru Tandberg og brødrene Harald, Ole Chr. og Nils Berg, kjøpte Høvikstranden med glasshytter i 1862. Den første tiden ble det drevet jordbruk på stedet, men i 1871 startet glassproduksjonen opp igjen under navnet Høvik Glassværk.
Ny glasshytte ble bygget i 1874 til produksjon av blant annet lampeglass til parafinlamper og vinglass. Verket ble det første i Skandinavia til å produsere lampeglass.
I 1875 brant den opprinnelige glasshytten, "Engelskmannhytten", og 15 andre bygninger ned. Det var en voldsom brann, og kadetter fra Sandvikstangen, nå Kadettangen, hjalp til i slukningsarbeidet. Lampeglasshytten ble skadet, men kunne repareres.
I 1876 ble en lampe- og metallvarefabrikk etablert, og i 1889 kom et lampeverksted. Dette førte til at produksjonen økte. Flaskeproduksjonen ble lagt ned.
Stall og kuskebolig samt flere arbeiderboliger ble bygget på denne tiden.
Familien Berg bodde i den store hovedbygningen som brant ned i 1889. En ny stor hovedbygning, Slottet, i mur ble oppført i 1892, med uthus på nordsiden og stabbur i rundtømmer.
En gartnerbolig ble oppført i 1895.
I juli i 1898 solgte brødrene Berg og søsteren Thea fabrikken til A/S Christiania Glasmagasin. Samme år ble også "Småglasshytten" bygget for produksjon av alle slags drikkeglass, karafler, skåler, mugger, vaser og små velformede flasker til å ha "på lomma". Navnet Høvik står tydelig i bunnen av mange av disse produktene. Mye ble produsert med pressglassteknikk som gjorde prisene overkommelige.
En flaske som ble kalt fyllesvinet ble svært populær. Det var flasker formet som en stående gris. Det hendte arbeiderne stjal slike flasker. Ledelsen ønsket en forklaring på hvorfor flaskene forsvant, og arbeiderne svarte at fyllesvinene gikk sin vei. Da ble det bestemt at det skulle lages fyllesvin som satt (se bilde ovenfor).
Produksjon av elektriske lamper ble senere en viktig vare. Behovet for lampeglass til parafinlamper ble mindre.
Nils Berg, som hadde vært leder for Verket, ble avløst av Arne Ulstrup i 1898. Han introduserte Norgesglasset etter en ide fra amerikansk glassindustri. Også skruringene i aluminium ble produsert ved Verket. Norgesglasset revolusjonerte husmødrenes arbeid med hermetisering og oppbevaring av mat. Produksjonen av Norgesglass ble etter noen år overtatt av glassverkene i Drammen og Moss.
Arne Ulstrup hadde et mer fjernt og upersonlig forhold til arbeiderne enn tidligere ledere hadde hatt. Se Arbeidskonflikt lengre ned på siden.
I 1910 fikk verket enda en ny glasshytte. Dette året var Høvik Glassverk Bærums nest største bedrift med mellom 200 og 300 ansatte. De ansatte og deres familier, ca. 800 mennesker, bodde stort sett inne på fabrikkområdet. Fagarbeidere kom fra Sverige, Tyskland og Østerrike, eller fra verkene på Hadeland og Biri. For å skaffe flere boliger til de ansatte kjøpte glassverket Saraholmen der det var en del arbeiderboliger. Verket holdt fri motorbåt for skyss til og fra arbeidsplassen, men beboerne på "Holmen" følte seg isolert.
Energikilden for Verket var en dampmaskin inntil 1907, da en elektrisk kraftledning ble ført frem.
I 1930 fikk Verket en spesiell oppgave, nemlig å restaurere de tre store lysekronene i Kongsberg kirke. De var opprinnelig produsert ved Nøstetangen glasshytte midt på 1700-tallet og er blant de vakreste og rikest utformede armkroner som finnes i Norden. Restaureringsarbeidet bød på store utfordringer fordi det var vanskelig å lage den rette typen glass, og man måtte benytte gamle glassblåseteknikker.
I perioden 1925−1933 ble det produsert tinngjenstander på verket. Det ble blant annet laget boller, fat, lysestaker og vaser. Tinn var noe allmuen hadde råd til å kjøpe; sølv var dyrt.
I 1933 ble produksjonen av glass nedlagt og overført til Hadeland Glassverk, og navnet ble Høvik Verk. Storstreiken i 1921 og økonomiske kriser på 1920- og 1930-tallet bidro til nedleggelsen. Produksjonen omfattet nå bare lamper.
Under andre verdenskrig (1940–1945) ble hele verksområdet beslaglagt av tyskerne, og all lampeproduksjon stoppet opp. Tyskerne brukte fabrikklokalene til sitt sentralverksted for bilmotorer, og 250–300 tyskere og polakker arbeidet her. Tyskerne måtte bygge hytter og brakker på fabrikkområdet for å få plass til disse arbeiderne.
Etter krigen ble fabrikkområdet først samleplass for tyske biler fra Sør-Norge. Senere kom den ordinære produksjonen ved Verket i gang igjen, og da var det et umettelig behov for lamper av alle slag.
I 1947 ble produksjonen utvidet til å omfatte lagerreoler og arkivskap i stål. Høvik Verk ble en av landets fremste på dette området.
I perioden 1953–1956 lagde Verket primuser på lisens fra Sverige fordi de hadde kapasitetsproblemer der.
Verket har også produsert kokeapparater og blåselamper for parafin. Frithjof Nansen og Roald Amundsen brukte slike apparater på sine ekspedisjoner.
I 1972 ble fabrikken og området rundt solgt til Det Norske Veritas (DNV), lampeproduksjonen ble flyttet til Halden og kalt Høvik Lys, mens stålproduksjonen ble overført til Hensmoen ved Hønefoss.
Flere av de gamle bygningene er bevart. Se nestøverste kart på startsiden
Arbeidskonflikt
I 1904 ble fagforeningens formann, Andreas Johansen, sagt opp uten varsel. Dette ble oppfattet som et forsøk på å svekke fagforeningen. Norsk Arbeidsmannsforbund erklærte da full streik for sine 169 medlemmer ved verket, som var omtrent halvparten av de ansatte. Ledelsen svarte med å si opp alle de streikende med beskjed om at de måtte flytte fra sine leiligheter på Verket umiddelbart. Over 600 mennesker ble berørt. Konflikten vakte stor oppsikt og ble omtalt i pressen over hele Europa. Det hele endte med at Andreas Johansen fikk en bedre stilling i Stavanger, alle arbeiderne ble gjeninntatt, og alle fikk organisere seg fritt.
Se mer om arbeiderbevegelsen i Bærum.
Mer om miljøet ved Verket
På mange måter hadde arbeiderne ved Verket gode arbeidsforhold og ingen var fattige. Frem til 1917 fikk arbeiderne fri bolig og brensel, en god boligstandard etter datidens mål med ett eller to rom og kjøkken. De hadde også egen skole, eget turnlokale, bibliotek og lesesal.
Det var vanlig at arbeiderne holdt ut lenge, noen var 68 år i jobb.
Christiania Glasmagasin ga 50 000 kroner og Nils, Hans og Kristoffer Berg ga 10 000 kroner til et understøttelsesfond for glassverkarbeiderne. Rentene skulle disponeres av funksjonærer og arbeidere til fordel for "syke og trengende og deres etterlatte".
Nils Berg testamenterte et legat på 50 000 kroner til praktisk utdannelse for unge kvinner og menn. Det ble senere administrert av Bærum kommune.
Innenfor verket var det stor forskjell på arbeidere funksjonærer og ledelse. Dette gjenspeilte seg på badestranden, der arbeiderbarna og funksjonærbarna måtte holde seg til hver sin del. På Svartodden var funksjonærbarna alene om sin strand og sitt badehus.
Høvik verk var et nokså lukket samfunn frem til utbyggingen på Høvikområdet begynte for fullt på 1950- og 1960-tallet. Det var et selvforsynt samfunn med et kameratskap og samhold som var helt spesielt.
Innflytterne som kom til Høvikområdet, var skeptiske til arbeidermiljøet. Arbeiderne drakk mye øl, ofte midt på formiddagen, og guttene på verket seilte på isflak om våren og badet nakne i sjøen. Barn fra Øvre Høvik og andre nabolag fikk ikke lov å sykle ned til "rampen på Høvik Verk". Etter hvert erfarte imidlertid både barn og voksne at det var et fredelig og godt miljø ved Verket, med lite slåssing og krangling, slik det var mer av ved andre industrisamfunn i Bærum.
Verket hadde eget korps, Høvik Verk musikkorps.
Mer om Industri i Bærum: Se Rik på historie s. 54 og
Tidslinje med omtale av historiske perioder i Bærum
Kilder:
Jacobsen, Jacob. (1983). Høvik glassverk − Høvik verk. Kulturutvalget
Borgen, Per Otto. (2006). Asker og Bærum leksikon
Figved, Inger Lorange (red.). (2015). Høvik Verk vel 1915−2015. Vellet
Finn H. Eriksen. Historiker og sønn til en av de ansatte på Verket.
